Visuelle dialoger  en tekst av Arnhild Sunnanå

Lyset som møter deg når du går ned til havet ved Ogna på sørvestlandets Jærkyst er intenst, men også de øvrige tre elementene er sterkt til stede.  Per Gjemre (1864–1928) var en av de mange kunstnerne som drog til Jæren for over 100 år siden. I 2023 fulgte to av Gjemres etterkommere, kunstnerne Åse Anda og Line Anda Dalmar, i hans fotspor.  Ut ifra motivet i Gjemres malerier fant de fram til det stedet der oldefar og tippoldefaren hadde søkt ly for vinden med sitt staffeli, malingstuber og palett. Det åpne havet har gravd seg vei mellom klipper av grunnfjell, og i buktene finnes fortsatt både rullesteiner, grus og sand og noen hardføre planter. I utstillingen Samtaler med Per ved Levanger kunstforening ser vi enkelte av Gjemres friluftsmalerier sammenstilt med Anda og Anda Dalmars arbeid i flere forskjellige media og materialer. Felles er inspirasjonen som er hentet fra det samme stedet, men på tvers av tid.  I utstillingen samtaler de tre generasjonene gjennom sine forskjellige tolkninger, perspektiver og uttrykk.  Gjennom kunsten inviteres du som betrakter med i dialogene.

Det var først med realismen eller også kalt naturalismen i Norge, at Jæren ble interessant som landskapsmotiv. Sannhet i uttrykket stod sentralt, noe som innebar at man skulle male landskap som man kjente godt, helst direkte foran motivet. Gjengivelsen av lyset og fargene i naturen skulle derfor være i mest mulig overensstemmelse med virkeligheten. Denne holdningen kan gjenkjennes i Gjemres tidlige malerier.

Etter at Gjerme hadde gått i skole hos Henri Matisse (1869-1964) i Paris i 1910 kom han tilbake til Stavanger med helt nye impulser fra kunsthovedstaden. I hans nye maleriske uttrykksform ble paletten fylt med rene klare farger, formene ble forenklet mens malingsstrøkene ble tydelig markert og retningsorientert på lerretsflaten til de utgjorde en helhetlig fargekomposisjon. Gjemres nye modernistiske holdning finnes også i hans dagbok der han i 1912 har notert at «naturen er ikke maalet men midelet».

Anda Dalmar lar være å bruke farger i sine tolkninger og visualiseringer av dette landskapet.  Sort og hvitt med alle nyansene derimellom, er nok til at arbeidene på papir får det uttrykket hun vil formidle. De sirlig nøyaktig og detaljrike tegningene ser ut som foto på avstand. Først når du kommer nærmere brytes denne illusjonen, og på et vis er det som om materien oppløses. Et hav av tid skiller fotografiet og tegningen. Gjennom fotografiene fanger Anda Dalmar øyeblikk, detaljer og lysatmosfærer, mer nøyaktig enn hva øyet kan oppfatte. Litt varme fargetoner finnes imidlertid i hennes monumentale treskulptur Jærens rev.  Tittelen viser til det fryktede revet som finnes i havet langs deler av Jærkysten. 

Anda har i motsetning til sin datter utforsket fargene som hun fant der på de tilsynelatende fargeløse klippene og i strandkanten og i det vidtrekkende havlandskapet ved Ogna. Akkurat som sin oldefar har hun brukt øynene godt for å finne de strålende fargene. Hun abstraherer, konsentrerer og komponerer sin visuelle tolkning av landskapet. Silketrykkene utgjør helhetlige fargekomposisjoner av organiske fargeflater der den hvite bakgrunnen er aktiv. På lignende vis får dagslyset en sentral rolle i Andas tekstilbilder av sammensydde lerretsbiter.

Vi trenger lys for å se farger. Matisse søkte også til havet i 1905 og forklarer at under påvirkning av det klare lys og de lyse farger i et sydfransk landskap, fant han sin egen stil. Kanskje er lyset det viktigste på dette stedet ved Jærkysten, som Per Gjemre søkte til og som Åse Anda og Line Anda Dalmar nå har erfart. Naturen og lyset der ved Ogna var middelet for å forsøke å fange det de alle tre vil uttrykke gjennom sin kunst. Uttrykke åpent på sin måte, men i dialog med verden rundt seg.

Arv - Åse Andas endeløse landskap hviler, vibrerer og stråler innenfor 100 år gamle rammer.

Blant det kunstneren Åse Anda har arvet er oldefarens rundt 100 år gamle rammer uten bilder. Nummer på enkelte av rammenes bakside vitner om at de tidligere har inneholdt malerier vist på utstilling. Anda har fylt rammene med nytt innhold, i nær dialog med nettopp det disse rammene representerer for henne.

Andas oldefar kunstneren Per Gjemre ( 1864-1928) malte naturalistiske jærlandskap i årene rundt 1900. Etter et opphold i Paris som elev hos Henri Matisse fra 1910, fant Gjemre en helt ny malerisk uttrykksform. Fargene ble rene og sterke og formene ble forenklet og billedflaten ble understreket. Nå ble ikke gjengivelsen av motivet lenger det viktigste, men maleriet i seg selv. ”Naturen er ikke maalet men midelet” skriver Gjemre i sin dagbok 1912. I dag regnes Gjemre blant Stavangers første modernistiske kunstmalere.

I perioden rundt århundreskiftet ble ofte rammene innlemmet som en del av kunstverket. Gull var med å understreke dekorativ prakt og verdsetting av det som ble omkranset. Kunstneren laget gjerne utskjæringer og ornamentale element i selve rammen som skulle vise til innholdet i bildet. Andas oldefar har selv laget flere av rammene i utstillingen, noe som forsterker dialogen mellom da og nå.

Andas arv inkluderer også kunstner-gen, noe som gjør henne avhengig av å uttrykke seg gjennom sin kunst. I tillegg har Anda, som sin oldefar, funnet en viktig inspirasjonskilde i Matisse,  Fauvistenes frontfigur. Fauvistene anså fargen som kunstverkets viktigste bestanddel, og ble kjent for sin oppsiktsvekkende ekspressive og ikke-naturalistiske fargebruk.  Vektlegging av ekspressiv fargebruk kan gjenkjennes i Andas kunst, men Matisses ornamentale og bølgende former og fargeflater er hos Anda stilnet til horisontal linjeføring,  - til et abstrakt uttrykk. Rundt år 1900 utformet Hermann Obrist  en teori som forener disse to uttrykkene nettopp gjennom deres felles trang til stilisering og muligheten til en ”fantastisk ekspansjon av linjen”. Obrist påpekte at kunstens mål ikke var naturen som sådan; men snarere dens dynamikk. Obrists teorier påstås å ha inspirert Kandinsky til i 1910 å lage kunsthistoriens første abstrakte maleri, hans første i serien av ”komposisjoner”. Andas malerier fremstår også som en serie abstrakte fargekomposisjoner. De fargeintensive horisontale bånd som vever seg over lerretsflaten kan leses som stiliserte landskapselement – som en illusjon av jærlandskapet – med sine uendelig nesten umerkelig buktende linjer ut mot hav-horisonten der himmelen utgjør en ny evighet i utstrekning.  Fargene spiller tonene sine ut og skaper strålende energi og nesten umerkelige vibrasjoner i fargenes sammenføyninger. Anda fyller sin oldefars rammer med det samme landskapet, men med hennes egen tolkning.  Fortid og nåtid møtes. Reduksjonen er av Anda videreført til å fange det essensielle - en forenkling som søker mot å forsterke opplevelsen av dette vidstrakte landskapets frigjørende dynamikk.

Utstillingen fremstår som en hyllest til Jærlandskapet, en hyllest pioneren Kitty L. Kielland startet, og som blant andre Gjemre fortsatte og Anda viderefører. En hyllest som Andas oldefars rammer bidrar til å stolt vise frem innenfor billedrammens fortettede format. Jærlandskapet fortsetter å gripe menneskene som møter det.

Arnhild Sunnanå

AD INFINITUM, Norske Grafikere, Oslo, Norway, 2015

Åse Anda’s extensive project AD INFINITUM exists at the confluence of the mathematical and magical, the rational and the intuitive. Literally translated as “again and again in the same way” or “continue forever, without limit,” AD INFINITUM reveals the endless possibilities of a single shape and challenges commonly held assumptions that more choices equate greater opportunities for inspiration. Created over the course of nearly two decades, the project consists of a single handmade artist book, a video animation, and a series unique variant screenprints. Confining her process to a single focus – the square – Anda achieves an elegant refinement of the medium and allows for the expansion of ideas within a construction of pre-set limits. Layers play a crucial role in the artist’s work, both physically and metaphorically. Layers of color, layers of pages, layers of time all work together to form a meditative whole.
 
Featuring prominently in AD INFINITUM is a selection of large, multi-colored prints on paper. Created through a consistent screen printing technique, layers of colored squares overlay one another in each print, creating a visual resonance within the color field. However, the constancy of the artist’s method is complemented by a healthy dose of experimentation.  Raucous, vibrant colors are repeatedly superimposed onto dull tones, and vice versa, resulting in a kind of study on the alchemy of color. This repetition of process elevates the work beyond mere graphic design and reaches towards the sublime, and perception is pushed even further when the larger individual prints are placed in relation to each other. Colors shift, sharp borders fade, and the viewer’s eye is drawn into the multiple intricacies offered by a geographically simple shape.
 
Inspiring this series of prints is a unique, handmade artists book, also on display as part of AD INFINITUM. Created by Anda in 1997, the book has resided solely in the artist’s studio, unseen until now. Again an exercise in meditation and repetition for both the artist and viewer, the book dissects the square into its component elements; line, angle, shape, shade. Rendered strictly in black and white, the book has four panels which can be opened and displayed in a seemingly endless number of permutations. An impressive tome, the book functions perhaps as a grimoire of lines, inviting the viewer into intimate interaction and visual study. 
 
An animation, also created by Anda and presented here for the first time, visually records the multiple possibilities of both the process and the book’s display, as the title aptly suggests. The video functions as both an artwork and a guide, leading the viewer through all that the book has to offer. An unseen, ghostlike hand turns the book’s pages, implicating the hand of the artist behind the artwork. As the video progresses, the permutations become more complex, more mesmerizing. Thankfully there is no voice over in the animation, nor is there a bombardment of didactic material in the exhibition, allowing the viewer to find her own path through the patchwork of lines and colors. As Anda herself states, “Art occurs in the unspoken.” Never has this been more true than in AD INFINITUM. Through Anda’s meditation on the square, she communicates not only the elegance and simplicity of line and color, but also the endless possibilities that reveal themselves through a singular focus. 

- Heather Jones

AD INFINITUM – til/i det uendelige (Oversettelse)

Åse Anda sitt omfattende prosjekt AD INFINITUM befinner seg et sted der det matematiske og magiske møter det rasjonelle og det intuitive. Bokstavelig oversatt som ‘igjen og igjen på samme vis’ eller ‘alltid fortsett, uten grenser’, avslører AD INFINITUM de uendelige mulighetene av en enkel form, og utfordrer vanlige forestillinger om at flere valg er lik større muligheter til inspirasjon. Skapt i løpet av nesten to tiår, består prosjektet av en enkel håndlaget kunstnerbok, en videoanimasjon, og en serie med unike varierte trykk. Ved å avgrense prosessen til ett fokus – kvadratet – kommer Anda fram til en elegant foredling av uttrykket og muliggjør idéutvikling innenfor på forhånd fastlagte rammer. Lag spiller en viktig rolle i kunstnerens arbeid, både fysisk og metaforisk. Lag av farger, lag av sider, lag av tid som til sammen danner en meditativ helhet.

Mest framtredende i AD INFINITUM er et utvalg av store flerfargede trykk på papir. Skapt gjennom en konsistent silketrykk-teknikk, der lag på lag av fargede kvadrater ligger oppå hverandre i hvert enkelt trykk, skapes en visuell resonans i fargefeltet. Imidlertid blir det bestemte/konsistente i kunstnerens metode paret med en sunn dose eksperimentering. Røffe, levende farger blir flere ganger lagt på duse toner, og vice versa, slik at det blir til en slags studie av fargens alkymi. Denne repeteringen av prosesser løfter dette arbeidet forbi pur grafisk utforming og strekker seg til det sublime, og dette inntrykket forsterkes ved at de store enkelttrykkene er plassert i relasjon til hverandre. Fargene skiftes, skarpe grenser blekner, og betrakterens øye blir trukket inn i flerfoldige innviklete detaljer gitt av en geometrisk enkel form.

Denne serien av silketrykk er inspirert av en unik håndlaget kunstnerbok, som også er utstilt som en del av AD INFINITUM. Bokverket, som Anda laget i 1997, har bare vært innenfor kunstnerens atelier, og har aldri blitt vist før nå. Igjen en øvelse i meditasjon og repetisjon både for kunstner og betrakter, dissekerer boka kvadratet i sine enkeltdeler - linje, vinkel, form og skravering. Fremstilt i bare sort og hvitt, har bokverket fire deler som kan bli oppslått og vist i et tilsynelatende uendelig antall permutasjoner. Et imponerende bind, der boka kanskje fungerer som en grimoire, en magisk bok av linjer, som inviterer betrakteren til nærmere interaksjon og visuell studie.

En animasjon, også laget av Anda og vist her for første gang, kartlegger visuelt de flerfoldige mulighetene av både prosessen og bokens framvisning, som utstillingens tittel presist antyder. Videoen fungerer både som kunstverk og veiviser, som leder betrakteren gjennom alt boken kan tilby. En usynlig, spøkelsesaktig hånd snur bokens sider, som illuderer kunstnerens hånd bak kunstverket. Etter hvert som videoen skrider fram, blir permutasjonene mer komplekse, mer fascinerende. Heldigvis er det ingen stemme ved animasjonen, eller en overflod av didaktisk materiale i utstillingen, noe som tillater betrakteren å finne sin egen vei gjennom lappeteppet av linjer og farger. Som Anda selv sier, ‘Kunst finnes i det usagte’. Det har aldri vært mer sant enn i AD INFINITUM. Gjennom Andas meditasjon i kvadratet, kommuniserer hun ikke bare elegansen og enkelheten av linje og farge, men også de uendelige mulighetene som kommer til syne gjennom et singulært fokus.




PROSESS, Galleri Sult, Stavanger, Norway, 2012

Nei, her skal du ikke gå om du vil se nyskapende og banebrytende maleri. Åse Anda er en tradisjonalist; i Galleri Sult viser hun malerier som domineres av en etter hvert gammel modernistisk tradisjon: det nonfigurative formspråket formid- let i geometriske komposisjoner.

Anda velger seg et billeduttrykk fra et allerede godt etablert repertoar i en utstilling hun kaller «Prosess». Det er en prosess hvor kunstneren må gi slipp på mye av sin egenart - det individuelle uttrykket senkes ned i kunsthistoriens store brønn, og opp kommer klart kildevann, nå resirkulert for ente gang.

Men modernismens strenge domene er jo for lengst brutt; i dag er kravet om originalitet ikke lenger enerådende, og gjenbruk av stil og komposisjon er godt etablert som
en tradisjon i seg selv.

Som skygge

Derfor ligger der et åpenbart metaaspekt i Andas malerier: de handler dels om det nonfigurative maleriets historie, og dels om den historien som ligger i Andas egne bilder. Noen av dem er nemlig kuttet opp i mindre biter, som så er sydd sammen igjen, med et slags lappeteppe som resultat. Men når jeg ser nærmere etter, viser det seg at brudd- eller sømkantene ikke er helt sammenfallende med de ulike fargefeltene. Denne doble geometrien, som altså kombinerer fargefelt og sydde felt, skaper en mimetisk struktur hvor søm og fargekant sjelden overlapper hverandre men følger hverandre som skygger.

Geometri

Slik blir det umiddelbare inntrykket av at dette er en form for lappetepper kun en illusjon; den sirlige sømmen gir en forsiktig relieffvirkning som fanger lys og skygge som nesten umerkelige spor i flaten. Det er kresent utført og fint formidlet til betrakteren – jeg snur meg rundt i en utstilling hvor noen av maleriene har denne sømeffekten, mens andre kun består av malte fargefelt. Geometrien bygger enkle men varierte komposisjoner, med titler som speiler månedene der er laget i – flere heter «September», «Januar», «Oktober».

Her er ingen direkte referanser til den ytre verden, til gjenkjennelige elementer. Enkelte av maleriene kan likevel gi assosiasjoner til landskap, andre har en større affinitet til noe av det vi finner i det tidlige nonfigurative maleriet for hundre år siden, til fargekart eller brettspill – rykk fram til start. Anda lar sin septembersøm lukke alle sår i lerretenes overflater; stingene blir til fine arr uten smerte, men med en sart, følsom håndtering av bildenes stofflighet som gjør at de puster og pulserer, nesten umerkelig, mens de omslutter meg i en helhetlig og stram utstillingsopplevelse.

- Trond Borgen, Stavanger Aftenblad

SEPTEMBER SEAMS THAT BREATHE, Galleri Sult, 2012
Trond Borgen

No. Don’t come here expecting innovative and groundbreaking paintings. Åse Anda is a traditionalist; the works exhibited by Galleri Sult are dominated by what is now an old-fashioned modernist tradition: nonfigurative images explored through geometric compositions. 

In the exhibition she has entitled “Process”, Anda has chosen her pictorial expression from what is already a well-established repertoire. During her process, the artist has been forced to let go of much of her individuality. Personal expression sinks to the bottom of the great well of Art History, and rises up as clear spring water, now recycled for the nth time. 

But Modernisms strict rules were broken long ago, and today the demand for originality is no longer the ultimate measure of artwork. The recirculation of styles and compositions has been well established as a tradition, in and of itself. 

As Shadow

We see, therefore, an obvious meta-perspective in Anda’s paintings: they are – in part – a commentary on the history of nonfigurative art, and – in part – a commentary on the history of Anda’s own paintings. Some of them have actually been cut into smaller pieces and sewn together again, resulting in a kind of quilt. But when I look more closely, it becomes apparent that the edges, or seams, don’t exactly coincide in regard to color. This double geometry, which combines sewn fields of paintings with colored fields, creates a mimetic structure in which the seams and edges of colored fields rarely overlap, but rather follow one another like shadows. 

Geometry

In this way, the first impression of a quilt-like structure is only an illusion; the neat stitching provides a nuanced relief-effect that catches light and shadows as nearly imperceptible traces on the surface of the work. The technique is used discerningly, and is beautifully presented to the viewer. I find myself turning back and forth in an exhibition where some of the paintings feature this effect, while others are only patchworks of colored fields. The geometry builds simple, but varying compositions, with titles that reflect the calendar month in which they were created. Several are titled “September”, “January”, and “October”. 

Here, one finds no direct reference to the outside world, to familiar elements. Some of the paintings, however, do provide associations to landscapes. Others convey more affinity to the early nonfigurative paintings of the previous century: colored maps, or board games – Go Back to Start. Anda allows September’s seams close all the wounds on the surface of the work. The stitches transform into fine scars: painless, but conveying vulnerability. The sensitive craftsmanship of the material allows the works to breathe and pulsate – nearly imperceptibly – while they surround me with a constricted, but comprehensive, viewing experience.

- Translated by Ren Powell