Visuelle dialoger en tekst av Arnhild Sunnanå
Lyset som møter deg når du går ned til havet ved Ogna på sørvestlandets Jærkyst er intenst, men også de øvrige tre elementene er sterkt til stede. Per Gjemre (1864–1928) var en av de mange kunstnerne som drog til Jæren for over 100 år siden. I 2023 fulgte to av Gjemres etterkommere, kunstnerne Åse Anda og Line Anda Dalmar, i hans fotspor. Ut ifra motivet i Gjemres malerier fant de fram til det stedet der oldefar og tippoldefaren hadde søkt ly for vinden med sitt staffeli, malingstuber og palett. Det åpne havet har gravd seg vei mellom klipper av grunnfjell, og i buktene finnes fortsatt både rullesteiner, grus og sand og noen hardføre planter. I utstillingen Samtaler med Per ved Levanger kunstforening ser vi enkelte av Gjemres friluftsmalerier sammenstilt med Anda og Anda Dalmars arbeid i flere forskjellige media og materialer. Felles er inspirasjonen som er hentet fra det samme stedet, men på tvers av tid. I utstillingen samtaler de tre generasjonene gjennom sine forskjellige tolkninger, perspektiver og uttrykk. Gjennom kunsten inviteres du som betrakter med i dialogene.
Det var først med realismen eller også kalt naturalismen i Norge, at Jæren ble interessant som landskapsmotiv. Sannhet i uttrykket stod sentralt, noe som innebar at man skulle male landskap som man kjente godt, helst direkte foran motivet. Gjengivelsen av lyset og fargene i naturen skulle derfor være i mest mulig overensstemmelse med virkeligheten. Denne holdningen kan gjenkjennes i Gjemres tidlige malerier.
Etter at Gjerme hadde gått i skole hos Henri Matisse (1869-1964) i Paris i 1910 kom han tilbake til Stavanger med helt nye impulser fra kunsthovedstaden. I hans nye maleriske uttrykksform ble paletten fylt med rene klare farger, formene ble forenklet mens malingsstrøkene ble tydelig markert og retningsorientert på lerretsflaten til de utgjorde en helhetlig fargekomposisjon. Gjemres nye modernistiske holdning finnes også i hans dagbok der han i 1912 har notert at «naturen er ikke maalet men midelet».
Anda Dalmar lar være å bruke farger i sine tolkninger og visualiseringer av dette landskapet. Sort og hvitt med alle nyansene derimellom, er nok til at arbeidene på papir får det uttrykket hun vil formidle. De sirlig nøyaktig og detaljrike tegningene ser ut som foto på avstand. Først når du kommer nærmere brytes denne illusjonen, og på et vis er det som om materien oppløses. Et hav av tid skiller fotografiet og tegningen. Gjennom fotografiene fanger Anda Dalmar øyeblikk, detaljer og lysatmosfærer, mer nøyaktig enn hva øyet kan oppfatte. Litt varme fargetoner finnes imidlertid i hennes monumentale treskulptur Jærens rev. Tittelen viser til det fryktede revet som finnes i havet langs deler av Jærkysten.
Anda har i motsetning til sin datter utforsket fargene som hun fant der på de tilsynelatende fargeløse klippene og i strandkanten og i det vidtrekkende havlandskapet ved Ogna. Akkurat som sin oldefar har hun brukt øynene godt for å finne de strålende fargene. Hun abstraherer, konsentrerer og komponerer sin visuelle tolkning av landskapet. Silketrykkene utgjør helhetlige fargekomposisjoner av organiske fargeflater der den hvite bakgrunnen er aktiv. På lignende vis får dagslyset en sentral rolle i Andas tekstilbilder av sammensydde lerretsbiter.
Vi trenger lys for å se farger. Matisse søkte også til havet i 1905 og forklarer at under påvirkning av det klare lys og de lyse farger i et sydfransk landskap, fant han sin egen stil. Kanskje er lyset det viktigste på dette stedet ved Jærkysten, som Per Gjemre søkte til og som Åse Anda og Line Anda Dalmar nå har erfart. Naturen og lyset der ved Ogna var middelet for å forsøke å fange det de alle tre vil uttrykke gjennom sin kunst. Uttrykke åpent på sin måte, men i dialog med verden rundt seg.
Arv - Åse Andas endeløse landskap hviler, vibrerer og stråler innenfor 100 år gamle rammer.